I går var jeg på utstilling i Hamar i syv timer, pluss de tre timene det tok meg å kjøre frem og tilbake. Det var uten tvil en meget lang dag – og da jeg kom hjem gikk jeg nesten og la meg med en gang jeg kom inn døra. Thor hadde vært hjemme og passet gården, og han lo godt da han så hvor sliten jeg var. Jeg beklager at jeg ikke skrev om dette med en gang i går. Jeg tenkte på det i bilen på hjemveien! Men jeg var rett og slett bare for sliten – og hva enn jeg hadde skrevet ville nok ikke ha hengt på grep engang. Det jeg vil si var at det var veldig gøy, og det tror jeg kaninene jeg hadde med syntes også.

Vesle lille Trude, en vakker Løvehodekanin på to år stakk av med en gullsløyfe! Og selv om hun umulig kan ha visst hva det var som foregikk, virket hun stolt! Den Tysk Kjempeschecken Tobias dro også inn en fin sløyfe – det ble en sølvsløyfe i hans kategori, og dette er bare fordi han fortsatt er litt for ung i hodet sitt, og ikke alltid klarer å fokusere. Når Tobias kommer seg enda mer til regner jeg med at han vil skinne på alle utstillinger i de kommende årene. Det virket som om kaninene var slitne etter den lange dagen, og da spesielt bilturene også. Jeg håper at hvilen var like god for dem som den var for meg.

Jeg har allerede nevnt at vi fikk kjøpt et par kyr billig fra broren til Thor. Disse er for melk, og ikke sørlig annet. Låven de står i rommer også fire hester – Min, Thors og barnas. Vi har også et lite hønsehus, og selv om både jeg og Thor er rimelig nærme å være vegetarianere spiser vi begge egg – det er bare for godt og for næringsrikt. En gang i tiden hadde vi også gjess, men det tok det slutt på. Vi drømte i en kort periode om å ha en fullstendig bondegård, men alt du kunne tenke deg. Men garden og tomten var ikke stor nok, og det var altfor dyrt for oss å utvide tomten på den tiden. I dag er det ingen tvil, ingen av oss angrer på at vi ikke endte opp med å drive helt tradisjonelt gårdsbruk. Kaninene våre gir oss bare for mye glede.

Vi har et dyr som ikke er nevnt ennå, men dette er mer eller mindre som et familiemedlem. Dette er gamle Rolf. En flott fårehund på 10 år, som stammer fra familietreet til en hund jeg hadde da jeg var barn. Min familie og Rolfs familie har gått hånd i hånd, og slaktinger har brødre, søstre, nevøer, nieser, barn, barnebarn og hva som mer skulle være. Rolf begynner å bli ganske gammel og sliten nå, men vi håper at han vil leve mye lenger. Det fantastiske er at han elsker kaninene, og vi har en viss aning om at han kanskje tror han er kanin også. Han har levd med dem for lenge.