Det renner godt gammelt gårdsblod i årene på både meg (Anne) og Thor. Jeg antar at det er vanskelig å endre noe på dette, vi klarte det i alle fall ikke – men nå har vi heller aldri angret på det. Vi har vært gift i 18 år, og 15 av disse har nå blitt brukt til kaninoppdrett. Vi fant tidlig ut at det var dette vi ville drive med, og begge våre familier hadde kaniner, selv om min familie drev med hesteoppdrett, mens familien til Thor for det meste drev med grønnsaker. Det tok oss noen år før vi fikk startet, men da gården var ferdig oppusset, var det bare et år før våre første kaninkull begynte å titte frem.

Når man elsker det man driver med går tiden fort, og når man lever på en går som dette er jobb og privatliv så integrert at det er vanskelig å se forskjellen. Med unntak av at vi kanskje kan trenge en ny seng, er det ikke mange ting vi tenker på som på en eller annen måte ikke har kobling til kaninene, resten av dyrene på garden (selv om de definitivt er i det ekstreme mindretallet) og de små gjordene våre – som riktignok kun er til privatbruk.

Broren til Thor driver den gamle familiegården deres nå, og fra ham har vi fått kjøpt noen kyr og andre dyr billig. Gården vår er ikke den aller største, men vi har fått gjort så mye med plassen til den grad at vi nesten kan klare oss helt selv på egenprodusert mat, i alle fall hvis vi hadde valgt å spise veldig sunt. Det burde selvfølgelig presiseres at det aldri engang ville ha falt oss inn å spise kaniner. Vi er begge mer eller mindre vegetarianere, selv om Thor fremdeles har en svakhet for pølser.

Vi elsker det vi driver med, og håper å kunne jobbe med dette så lenge vi kan – og det blir nok i alle fall 15 år til på oss, og mer til! Vi tar i mot alle besøkende som gjester, og elsker å gi kaninene til sine nye familier.